Artikler

Detaljer

Skrevet av: Steinar Melby

Publisert 10. november 2024

Ny rapport er lagt til i rapportarkivet. Kartlegging av hekkende sjøfugl på Nordmøre i Møre og Romsdal i 2024

Birdlife Møre & Romsdal har for første gang systematisk telt opp bakkehekkende sjøfugl på et stort antall holmer og skjær på Nordmøre. Prosjektet er gjennomført med støtte fra Viltfondsmidler, tildelt av Statsforvalteren i Møre og Romsdal. Prosjektet er utført av prosjektleder Tore Hals med god hjelp fra feltmannskaper fra Birdlife Møre og Romsdal.

Formålet med prosjektet har vært å få en bedre oversikt over hekkebestandene av sjøfugler i seks kommuner på Nordmøre og en kommune i Romsdal. Fire av kommunene er kun delvis undersøkt. Sluttregnskap for prosjektet vil bli sendt inn separat.

Prosjektleder Tore Hals retter en stor takk til feltmannskapet Bjørn Thomassen, Arnstein Gjeldnes, Kåre Olufsen, Eivind Sørensen for bidrag både under feltarbeid, bildemateriale og faglig informasjon ved rapportering. Videre vil jeg rette en takk til Geir Gaarder, prosjektansvarlig i Birdlife M&R, som har lest igjennom rapporten og kommet med verdifulle innspill. En takk må også rettes til min båtassistent Nikolai Knutsen Hals som var til stor hjelp når vi skulle gå nærme holmer for å telle opp alle hekkende sjøfugler der.

Her er direktelink til rapporten.

Detaljer

Skrevet av: Styret i BirdLife Norge avdeling Møre og Romsdal

Publisert 03. oktober 2024

Hytta på Maletangen Ringmerkingsstasjon er nå tilgjengelig for alle medlemmer i BirdLife avdeling Møre og Romsdal for opphold og overnatting.

Ringmerking i regi av Sunnmøre ringmerkingsgruppe foregår i følgende tidsperioder:

• 1. mars til og med 30.april
• 1.august til og med 31.oktober.
• Ringmerkingsaktiviteten foregår fra mandag til og med fredag.

I disse tidsrommene har ringmerkingsaktiviteten prioritet, og annen aktivitet i området må ta hensyn til ringmerkingsaktiviteten. Det betyr at alle medlemmer er velkomne når ringmerkingsaktivitet pågår, men at man da tar kontakt med ringmerkerne ved ankomst for å avtale øvrig aktivitet slik at det ikke oppstår konflikt med pågående ringmerking

Dette innebærer at alle medlemmer har tilgang til hytta alle helger gjennom hele året fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Tilgang til hytta for opphold/overnatting skjer ved innhenting av kode til lås på hytta. Skuret hvor ringmerkingen foregår er avlåst separat og forbeholdt ringmerkere.

Andre ringmerkere kan få tilgang til ringmerkingsbua etter avtale med Sunnmøre Ringmerkingsgruppe. Alt som er av ringmerkingsutstyr i ringmerkingsboden er privateid og må derfor ikke benyttes av andre uten at eier er tilstede. Dette gjelder nett, ruser, klappfeller, tenger og ringer. Kontaktinfo: Øystein Wiik, telefon 906 11 096

Husregler for Malehytta

1. Alle brukere av hytta er ansvarlig for å sørge for at hytta holdes ren etter bruk, og den skal forlates rengjort, og uten at noe er etterlatt i hytta.
2. Alle besøk skal føres inn i Protokollen(hyttebok) som er utlagt i hytta med tidspunkt for ankomst/avreise, kontaktinfo og gjennomført aktivitet.
3. Hytta skal låses ved avreise, og uteområdet skal være ryddig og fint.
4. Det er ikke gass, ved eller andre forbruksvarer i hytta, så dette må du ta med selv.
5. På vei til/fra hytta må det tas hensyn til beitedyr og unngå ferdsel på dyrkamark.
6. Unngå parkering på/ved gardsveger eller driftsveger. Parker ved Grendahuset.

Detaljer

Skrevet av: Øyvind Gjeldnes

Publisert 27. september 2024

Etter at formann Olbjørn fikk ordnet ny tiårsavtale for brakka vår med tomteeier Ketil Westavik var det med styrets velsignelse bare å kjøre på med fortsatt vedlikehold og nøkterne fasilitetsforbedringer innenfor rammen av enkelt men sjarmerende brakkeliv.  Mange oppgaver og mye utstyr, men også ornitologiske forventninger, gjorde at jeg og Arnstein dro utover med fulle biler allerede onsdag 4. september 2024.

Sjanseseilasen i gjørme langs kanalen var umulig å bruke som transportåre for utstyr og søppel så vi satset på tilgang på nåde fra dagens eiere av Haugnes-eiendommen som viste seg å være fjerde generasjon etter Johan og Helga Haugnes som for 35 år siden ikke lengre ønsket vår virksomhet på sin eiendom.

Etter et hyggelig «gjensyn» fikk vi kjøre nærmere brakka hvor vi tømte bilene og senere samlet opp søpla. Trassen overbeviste oss om at noe kumøkk er å foretrekke framfor knehøye tuer og gjørmesug. Floa var ennå høy, så vi bar utstyr og sjekket inn før 6 vadernett ble satt opp.

For 30-40 år siden var det gode tider for vaderfangst denne uka, men nå var det bare 15 myrsniper, 7 sandlo og ca. 20 krikkender i vaderbukta. Kanskje den langvarige tropesommeren i nord og fortsatt 20 grader ved kysten gir gode forhold og senere trekk av ungfugl sørover? Ved midnatt på siste nettrunde kunne jeg etter 15 år frigjøre en myrsnipe igjen.

Gjennom dagen samlet vi råttent treverk ved hytta og rakved i fjæra og så for oss bål og rød solnedgang fra ny platting i morgen kveld.  Videre skal brakka males, rusene omplasseres, et utendørs benkebord monteres, plast og annet skrot fraktes bort, div småsnekkring gjøres og utgraving av bedre inngangsparti. I forkant hadde Øystein Wiik og jeg diskutert og 90% bestemt at ny takpapp var unødvendig og at bare glasset i vinduene på selve brakka byttes. Før bestilling av nye ruter avventer vi kasserer Elgsås sin bekreftelse etter inspeksjon av de allerede innkjøpte vinduene som Øystein og Øyvind mener er uegnet og bør selges. Kveldstunden i brakka smakte av gammel årgang, med kaffe, prøvesmaking av rabarbrakake og med entusiastisk telefonering til fuglefolk utover natten.

Torsdag

Torsdagen startet med kortbuksevær og fuglekikking. Fortsatt lite fugl på trekk og stasjonært. En storlom lå nært på sjøen og noen brunnakker på skjæra. På 80-tallet kunne det ligge 1-2 gråstrupedykkere her på denne tiden. Flokker med tornirisk har gjennom dagen næringssøk i mjødurten som nå vokser på større areal og er høyere av vekst. Bare en heipiplerke gikk i nettene så de ble stengt. Fram til lunsj bar vi søppel fra og div. utstyr ned til hytta. Dagen ble nå sommerlig, men en tiltagende bris fra nord/nordøst og savnet av terrasse på vestsiden utløste grunnarbeid med steinhakke. Heldigvis kom som ventet Ingvar Gjerdevik fra Aure og forsyne meg også Jan Kristian Naas-Olsen fra Kristiansund. 

Mens Arnstein og jeg fortsatte med steinarbeid, skulle Ingvard og Jan skru sammen benkebordet før de kunne få kaffe og rabarbrakake. Med et så sprikende åndsliv ble oppgaven for stor selv med monteringsanvisning og firbeint arbeidsstilling.

Vi steinarbeidere var også kaffetørste, men ble skuffet da vi så den mislykkede innsatsen for Birdlife Møre og Romsdal. Male er tydeligvis et sted for samarbeid mellom fuglefolk for da vi alle fire gikk sammen ble benkebordet kaffeklart. Jan viste oss da bilder av tre elger nært fjæra her ute for tre uker siden

Mens vind og tåke økte på og plattingen ennå ikke var klar proklamerte Jan sin store CV med terrassebygging og ble framdriftsleder.  De siste solstrålene varmet oss på den ferdige terrassen. Vi som skulle overnatte dro på med hver vår øl og sendte bilder til formann Olbjørn som svarte med flere oppløftende emojier.

Plutselig fikk Ingvar telefon om en feilparkert Skoda ved grendehuset.  Fra å ha vært en skittbil i min ungdom har bilmerket blitt kvalitet og populært også hos fuglefolk. Vi hadde nå tre eksemplarer parkert der oppe. Etter noe forvirring ble det klart at det dreide seg om Jans bil så han dro hjem.  Birdlife må her få til en ordnet parkeringsløsning med grendelaget i bygda. Skoda ble nå avløst av skodda som ble fuktig og ødeleggende for bålfyringen. Inne ventet Jøtulen som raskt varmet oss en fin kveld med mye fugleprat til over i fredagen.

Fredag

Store deler av fredagen forble tåkete med bare 40 m sikt. Etter kvelden i brakka bemerket Ingvar at sittehøyden fra underkøya medførte dinglende bein med fare for utvikling av spasmer og senestrekk.  Jeg opplevde tilgangen til overkøya for klatrekrevende og klaustrofobisk mot taket. Vi besluttet derfor 10 cm. senkning av begge sovenivåer.  Så ble lagret av fugleruser komprimert og gjort mindre synlig fra omgivelsene. Det frigjorde plass til benkebordet som raskt ble et samlingspunkt ved måltider og observering. Deretter ble raskt og råttent treverk ved inngangspartiet erstattet med en seriøs aluminiumsrist.  

Ifølge Kjell Mork Soot er Maletangen verdens beste lokalitet for fangst av skjærpiplerke. Øystein Wiik har de siste 10 årene gjort en formidabel innsats og har nå ringmerket nærmere 8500 individer av arten. Jeg ser for meg et verdenskart av gjenfunn på veggen i brakka. Ingvar var nå reist, men fra Aure meldte fam. Våg sin ankomst i ettermiddag. Med sommerværet tilbake ble fuglene mer synlige. På en observasjonsrunde østover i beitemarka drev nå nær 80 tonrisk næringssøk på Mjødurten mens ca. 55 pilfinker var på strå og andre frøplanter i strandsonen. Siden 80 tallet har disse artene helt tatt over for bergirisk og gråspurv her ute. Videre dro vi så opp til vår nærmeste nabo, fru Hildur Male, sentral grunneier og bruker og forvalter av dyrebeitet for å gjøre sondering rundt tilkomst , parkering og ny trasse ned til brakka. Gjennom 80 og 90 tallet hadde vi mye kontakt og godt samarbeid med Hildur og hennes mann Arnstein Male, som døde i 1996.  Jeg hadde for øvrig en samtale med Hildur bare uker før hans død og bare måtte fortelle at min nå 28 år gamle sønn i samme tidsrom og som konsekvens av livets tilfeldigheter skulle døpes for Arnstein.

Arnstein Male kjente marka ut til tangen svært godt og han slepte brakka med traktor på et understell med små hjul på en gammel usynlig steintrasse helt ut på tangen uten dramatikk og skader på brakka på bare bønders vis.

Samtalen med Hildur nå ble langvarig og berørte flere viktige forhold som gjelder vår tilstedeværelse i området. Etterhvert fikk vi forevist en kortere og tørr ny trasse ned til brakka.  Vi sjekket også de forlengst innkjøpte vinduene som både hadde feil størrelse og en kvalitet for et industribygg og ikke ei søt brakke ved havet. Godfølelsen vokste etter møtet med Hildur, så vi ruslet fornøyd fuglevågene fra Aure i møte ved Maleremmen gård. Heldig er Eirik som har foreldre med samme lidenskap som seg og bedre kan forstå sitt barn innenfra. Bare Eirik skulle overnatte. Dermed kunne vi lesse på mor og far Våg raksøppel på returen opp.

Eirik, 17 år, meg bekjent eneste aktive fuglekikker i tenårene her i distriktet, viste stort hjerte for brakka, og skjenket henne en innrammet blyanttegning av havsvale fra egenhånd og en selvkomponert batterilampe med retroskjerm. Fredagen ble avsluttet på terrassen med utsikt fra sør til nord. Herfra kunne vi se kveldens trekk av ca. 80 søvnige kråker fra jordbrukslandskapet lenger inne på vei bort til sovestedet i granene ved Askvågen. Igjen tilbake til 80 tallet da det daglig var 5-800 kråker på kveldstrekk for overnatting på holmer på Hustadvika. Etter en flott solnedgang ble bålet solen vår ut i natten.

Lørdag

Lørdagen hadde en ny sommerlig dag på gang. Gutta dvs. Arnstein og Eirik startet med trekktelling mens jeg satte opp netta og ordnet frokost på benken.

Med Dyregodager og Bjørnsonfestival i distriktet forventet vi ikke stor innrykk av fuglefolk, men Jørn Gustad og Bjørn Elgsås skulle komme.  Dugnadsoppgavene for dagen var å male hytta og bære opp noe søppel. For Eirik var full innvendig rundvask og nystekte vafler fra svartjernet ambisjonen.

Nye arter og drømmen om å kunne holde sin første myrsnipe var oppgitt.

Jørn med håven derimot, som vi skimtet komme, har rundt 420 fuglearter sett i kongeriket og for anledningen kaller vi han for kongejørn av Møre.

Så kom Monika og Magne Hannasvik, også de fra Aure og med Skoda.

Deretter kom Øyvind Sørensen fra Averøy tuslende og da ble vi sju stykker på benkebordet, bare Elgsås manglet. Vi storkoste oss så sterkt at både tidsfølelsen og et siste stykke rabarbrakake til Elgsås holdt på å opphøre, bare en mye diskutert hønsehaukobservasjon fikk oss tilbake og reddet Bjørns kakebit.

Kjøpet av benken var ikke klarert med styret, men det er å håpe at kakestykket og det faktum at vår kasserer nå forvalter en millionformue og dermed fortjener tittelen finansminister kan finne nåde for dette impulskjøpet.

Før dugnadsarbeid og pølsemiddag gikk vi alle en tur østover i strandsonen inntil funn av en calidrisvinge skapte motsetninger. Jørn utfordret meg på artsbestemmelsen. Vi var begge skråsikre og uenige og gikk hver vår vei. Under middagen ble empiri framlagt og arten dokumentert og bestemt. Utfallet forbeholdes bare de tilstedeværende.

Tross 25 grader og sol så smurte vi på 6 liter maling av beste kvalitet på værveggene som egentlig er alle fire her ute. Inne fikk Eirik med seg Monica på en usedvanlig grundig nedvask som medførte forbud mot skotøy og heller ingen vafler.

Underveis overhørte jeg snakket om de primitive toalettfasilitene her ute som riktignok stopper ved bruk av vanlig toalettpapir.

Situasjonen var upassende for en plenumsdebatt om saken, men jeg velger å snu saken på hodet ved at vi inntil videre nøyer oss med bedre organisering av rutiner og derfra lar naturlig seleksjon påvirke hvem som orker å være her under de rådende forhold.

For å skjerme styret for mulig behandling av saken ser jeg for meg en løsning som strider mot EØS-avtalen og EUs miljøkrav og Birdlife som en troverdig naturvernorganisasjon, men som likefult representerer en liten forbedring og kanskje et klapp fra Mattilsynet.

Anbefalingen innebærer at masse fra området nærmest halebeinet slippes i steinstranda NV. for hytta helst i mørket og ved lavvann. Flytende gjøremål gjøres på land og er faktisk i tråd med EUs krav om mindre nitrogenutslipp til havet. Andre udefinerte sanitære handlinger kan utføres i havet ved hytta eller evt. inne. Kasserer Bjørn var nå meldt på vei og etter en siste stund på det nå berømte benkebordet, gikk Monika, Magne og vi to Gjeldnesene han i møte. Bare Eirik var igjen for å preparere innestandaren til Bjørns ankomst. Fra grendahuset bar det ned til Hildurs redskapshus og formell inspeksjon av vinduene. Kassereren støttet vår beslutning og nye glass er nå bestilt.

Deretter kunne vi lettskodd gå jomfruturen på ny-traséen som delvis går i leplantingsfeltet. Underveis hadde vi alle høyt engasjement og stort formidlingsbehov og muligens redusert sanselig tilstedeværelse. For over steinfyllingen, som er traseens kritiske punkt, gjorde Bjørn et alvorlig men vellykket svalestup. Her må steinene plasseres sikrere på neste dugnad.

Bjørn som ikke hadde vært på Male siden midt på 80 tallet, da bare gammelhytta var her, fikk nå en omvisning og ved selvsyn sett resultatene av pengebruken, innsatsen, og av alt pratet og konfliktstemningen det siste året.

Tydelig fornøyd benket vi oss og Bjørn fikk endelig kakebiten sin. Dagen og floa begynte nå å helle, men gleden over gode fangstforhold blir meningsløs uten fugl. Plutselig kom en blandingsflokk av småvadere nær vaderbukta som kanskje ville raste her i natt. Etter noen runder med ubesluttsom adferd dro de ca. 60 ind. selvfølgelig videre mot sørvest for ringmerking i Makkevika på Giske. Samtidig ble Bjørns kikkert i Porro design gjenstand for beundring. Den var utsøkt patinert av ærlig bruksslitasje og hadde kyrilliske bokstaver og ble kjøpt hos Solheim og Sønner i Kristiansund i 1970.  Forretningen ble avviklet for ca. 35 år siden, men noen av oss husker nok Jan Cato Solheim og hans gamle myndige mor som begge var av den gamle optikerstanden med hvite frakker som nærmest tvang oss til å kjøpe østeuropeisk og helst sovjetisk optikk. Ifølge Jan-Cato hadde disse kikkertene bedre kvalitet en datidens vestlige utgaver. Bjørns var en 8x30 som var tung og med et brunslør i synsfeltet. Den var solid bygget, velfungerende og ganske skarp og kanskje er noen ennå med russerne i krigen mot Ukraina.  Her på Male drar Bjørn nå hjem og vi åpner nettene for å fange en myrsnipe til Eirik. Mellom kveldens tomme nettrunder spiller vi kortspillet 500 som sammen med Mattis har vært standard på fugletur så lenge jeg kan huske.

Jeg går for å stenge nettene da turens tredje myrsnipe blir frigjort i måneskinnet.  Det ble meg en stor glede å vise Eirik myrsnipa før vi køyet lørdagen.

Søndag

Søndag morgen var Arnstein tidlig ute med trekktelling og ganske raskt kom ringgjessflokker forbi. Eirik spratt opp av senga og fikk seg endelig en ny art

Fuglene fløy langt fra land og de sju flokkene var alle på ca. 100 individer Trekket var mer aktivt i dag med noe storskarv, tjeld og smålom. Av en flokk med ca. 200 fiskemåser var 90% ungfugl.  Dugnaden går mot slutten. Resten av søpla bæres opp og nettene taes ned. Skvetten med maling brukes opp og køyejusteringen fullføres. Fra Frei kom Anders Stavnesli og samboer. Anders er nabo og kamerat av Arnstein, men fersk som birdlife medlem, men har allerede 2 overnattinger i brakka. Vi unner oss en siste kaffestund på benken, men nå uten R-kaken. Det gode været går mot slutten og i det vi fyller bilene kommer en floing med regn og vind. Oppsummert har dugnaden vært en suksess. I alt 14 personer har vært mer eller mindre involvert her ute. Samarbeidet med grunneierne er godt og nye avtaler og løsninger er ordnet. Utstyr, organisering og gjennomføring har samspilt. Få nye ideer og endringer av planer, tyder på gode forberedelser.

Brakka som er en såkalt Moelvenbrakke er plassert her midlertidig på brakkevilkår som det heter. Etter flere omganger med nødvendig vedlikehold og enkle standardhevinger kan vi nå tillate oss å kalle brakka vår for hytta vår.

Rammene for bruk av hytta og aktivitet i området må sees i sammenheng med hensyn til grunneiere, fuglelivet og intensjonene med vår aktivitet i området.

Det blir nå opp til styret å finne god balanse på hvordan dette skal gjennomføres og organiseres. Takk til alle som var med disse dagene og for støtten fra - og samarbeidet med styret.

Til sist takk til min sønn Arnstein, som følger i mine fotspor.

Detaljer

Skrevet av: Øyvind Gjeldnes

Publisert 23. september 2024

Gjennomføringen av dugnaden  blir flyttet fra kommende uke 39 til perioden torsdag 3.-6. oktober i uke 40, da det ble sammentreff med fugleuka på Ona. 

Flere derfra forventes å kunne delta på Male og skolene har høstferie denne uka. Første dugnad ble vellykket og alle arbeidsoppgaver ble gjennomført. Også 19.september ble noe arbeid utført og en del materiell båret ned og forberedelser til neste innsats gjort.

Hovedoppgavene da blir å skifte glass i to vinduer, montere blekk på hyttetakets langsider og avslutte utvendig maling.  Fortsatt er det skrot og plast rundt hytta og i fjæra på maletangen som vi bør rydde og kjøre til søppelmottak.

Øystein Wiik vil forhåpentlig drive med rusefangst av skjærpiplerke og vi vil også prøve med nett og lyd på tornirisk og kanskje sette opp noen vadernett.  Trekktellinger og observasjonsvirksomhet fra Male og på andre lokaliteter er også en del av aktiviteten nå i den beste trekkuka .

14 personer var mer eller mindre involvert på første dugnaden og et lengre referat derfra kommer i løpet av uka.

Detaljer

Skrevet av: Nanna Ranes, frilansjournalist

Publisert 19. september 2024

Fattede vedtak om hva eller hvem i naturen som skal fredes kan fjernes med et pennestrøk. Gammel skog, våtmark, elvedeltaer, dyreliv. For eksempel fuglene. Noen av dem er avhengige av Syltøran i Surnadal.

Vi behøver mer plass. Nye boliger og nytt næringsareal. Vi leter til vi finner områder egnet til formålene. Så som elvedeltaet ved utløpet til Surna. Dumt at området er vernet da. Men; vi kan jo bygge bare bittelitt? Ta bare en bit av landet der rødlista fugler, rødlista strandeng og den livsviktige fjæra ligger. Det er mye «Ja, men» rundt omkring i landet vårt. «Ja, men vi skal jo bare bygge ut en flik», «Ja, men vi behøver mer plass», «Ja, men vi må jo legge til rette for industri og innbyggere».

Ja, men hva med de det går verst utover? De som bor der, de som verken har stemmerett eller uttalerett?

Driva har fått følge fuglelivet på og ved Syltøran sammen med ornitolog Ola Ragnar Gjøra i et par måneder. Fire par har vi fulgt, fra reirbygging og frem til flygedyktige avkom. Ola står bak alle bilder og det er han som har plukket ut de fire kjæresteparene.

– Syltøran er uerstattelig for trekkfuglene. Enten på tur nordover på våren eller på retur tidlig høst. Hvert år lander de samme sted for påfyll av energi. Se for deg at de tar av fra Orkanger og skal sørover. I hundrevis av år har de mellomlandet her. De behøver mat før de legger ut på neste etappe. Hvis de kommer til et utbygd Syltøran må de fly videre, og tanken blir tom før de når neste rasteplass. De fleste vil sulte ihjel da. Tida her bruker de på matsanking når sjøen ligger på fjæra, og når de trenger hvile mellom måltidene gjemmer de seg i strandenga.

De fire parene dere får bli kjent med nå tilhører arter som hekker på og ved Syltøran. Fordi vi har blitt godt kjent med dem har vi valgt å gi dem navn.

Vilde og Vidar Vipe

Vipefar holder vakt. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Nyklekt vipeunge. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Vilde og Vidar kom til Syltøran den 25. mars. En måned senere lå Vilde på reiret, paret hadde valgt seg ut et jorde på Seterøya, en liten kilometer fra Syltøran. Vipa foretrekker åkrene som bosted, men det er ikke bare-bare for et kjærestepar å få fram unger på flat jord.

Ola er god å ha på laget da. For han sier ifra til gårdbruker med en gang han oppdager reiret, og med gårdbrukerens tillatelse merker han området rundt reiret slik at det ikke skal bli ødelagt under våronna.

Etter Vildes 28 dager med ruging og omsorg kom fire små dunnøster til verden. Her snakker vi tøffinger, her er det ikke snakk om matservering og late dager i reiret. Nei, så fort de har kommet ut av egget rister de av seg det som er igjen av skallet og legger ivei ut i den store verden. Mamma Vilde holder et godt øye med dem der de tripper avsted på jakt etter en godbit. Og når tida er inne for en hvil, samler hun dem under vingene der det er lunt og trygt. Pappa Vidar har andre plikter. Han holder utkikk etter farer, så som rev og rovfulgl. Vipa er istand til å jage bort sultne inntrengere, men det kreves flere hanner for å få til det. Så er det sånn da at vipa i flere år har stått på rødlista, og jo færre hanner på vakt, jo dårligere odds har de for å lykkes. Men, uten at de riktig er klar over det, har ornitologen Ola, sammen med kommune, bønder og Statsforvalteren siden 2018 gjort et solid stykke arbeid på vegne av vipene på Syltøran. Så nå er ikke Vidar alene lenger om å forsvare kone og unger, nå er de en liten hær som tar til vingene. Nå klarer de å avverge katastrofen. Men ikke alltid, på tross av sterkt mannskap. For ei natt kom rødreven. Han fikk tak i to av det fortvilte parets unger. Stappet de i kjeften og tok dem med tilbake som måltid til eget kull. Det er forresten slik at Mikkel Rev fyller hele kjeften med unger, men hvis han oppdager reiret før Vilde har fått fram unger, bærer han ett og ett egg tilbake til hiet, vel vitende om at for kraftig bitt knuser eggene og mye næring går til spille.

Så hvordan gikk det med Vilde og Vidar? Jo, av de fire ungene de klekket frem er det to i live nå. Reven fant reiret ei natt. Fire unger ble til to. I skrivende stund har de to gjenlevende ungene slått seg sammen med andre vipeunger og forbereder nå seg på den lange flyturen sørover.Det er fjæra sjø akkurat nå og foreldre og to unger går med nebbet ned i mudderet på Syltøran på jakt etter mat. Det må solid kost til for å takle turen sørover om ikke så altfor lenge. Mister de Syltøran som beitelandskap klarer de ikke turen til Frankrike.

Sandra og Sander Sandlo

Sandlo som ruger. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Nyklekte sandlounger. Foto: Ola Ragnar Gjøra

De fant hverandre tidlig de to. Gjorde unna parringa i fjærasteinene med en gang. Godt med alt som er unnagjort. Og bygde reir umiddelbart. Jobbet hardt for å skape et lunt rede. Sandra la seg til å ruge, men paret hadde valgt et utsatt sted å sette bo. For de hadde slått seg ned på et område der de store maskinene rår. En vordende sandlomamma synes ikke godt der hun ligger kamuflert på grusen. Så før paret rakk å få fram flygedyktige unger ble reiret overkjørt. Det er ingen skyldige her, maskinføreren visste ikke om reiret og uten kjennskap til lokasjonen er det bortimot umulig å få øye på.

Sandloparet hadde ikke annet valg enn å flykte unna, men heldigvis var ikke våren kommet lenger enn at de rakk å bygge nytt rede. I slutten av mai kom fire små kyllinger til verden og de fikk godt med mat og stell alle som en. Og så, den 21. juni, tok de til vingene. Men da var fire blitt til to. Kan hende var det stormåsen som tok dem. Det er harde kår for fugleforeldre og avkom.

I dag lever familien på fire godt i perfekte omgivelser i fjære på Syltøran. Ungene har tatt igjen foreldrene i vekt, men nebbet er mørkere og den voksne fjærdrakten er ikke helt på plass enda.

Kjersti og Kjartan Tjeld

Tjeld med snart flygedyktig unge. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Tjeldunge. Foto: Ola Ragnar Gjøra

De to møttes en tidlig vårdag . Kalenderen viste tredje dagen i mai. Nøyaktig tyve dager senere lå Kjersti på reiret på industriområdet på Syltøran. For å berge reir og unger tok Ola kontakt med kommunen som så satte opp sperringer rundt reiret. Firmaet som leier grunnen ble varslet og slik fikk paret ruge i fred. Ola skryter av både kommunen, grunneiere og næringsdrivende, som hjelper til med å berge fugler og reir.

På den niende dagen i juni kom tre tjeldunger til verden. Med godt stell fra mor og far ble de snart tøffe nok til å bli med foreldrene ned til fjæra. Ved høyvann tok de en hvil i strandenga før de igjen vadet ut i mudderet når sjøen trsakk seg tilbake og næring igjen ble tilgjengelig.

Kjersti og Kjartan sine unger har så langt klart seg godt. De har mestret kunsten å fly og er på god vei til å bli like store som opphavet.

Siri og Sivert Sandsvale

Sandsvaleparet ved reiret. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Sandsvale med nesten flygedyktig unge. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Som navnet ymter; sandsvalen trives i sanddynger. Slike som finnes litt her og litt der på Syltøran. I år dukket det opp en sandhaug så stor og flott at hele 26 par flyttet inn. Den 23. mai lå det reirhuler på rekke og rad der, og et av parene var Siri og Sivert.

Også denne gangen ble kommunen varslet, hvorpå en sperring ble satt opp rundt boligkomplekset. Grunneieren lovte å la haugen stå i fred inntil Siri og Sivert og naboene hadde fått frem flygedyktig avkom. Han ba til og med dem som skulle kjøpe sanda om å vente til hekketida var over. Og til neste år vurderer kommunen vurderer å kjøpe deler av jordhaugen slik at den kan stå klar når svalene kommer tilbake.

Tilsammen 35 par etablerte seg der. Inne i de lune hulene lå hunnene på eggene sine, tålmodig ventende på klekking. Etterhvert som dunnøster kom til verden ble det travle dager for de ferske foreldrene. Sultne unger med åpne gap krevde mat døgnet rundt, det var hektiske dager for paret vi ble kjent med og de andre. Alle sto på det de kunne for å få store nok unger til at de kunne forlate reiret på egne vinger. Og alle var i rute. Men så kom reven.

Han brukte ikke mer enn to netter på å grave ut ungene fra fem reir. Dunnøstene til paret vi har fått følge slapp unna med skrekken, for før reven kom tilbake ble det lagt hønsenetting rundt sandhaugen, reven kommer seg ikke over den.

Den 7.juli så vi halvvoksne unger som tittet ut mot den store verden, fra hula si foreløpig, å forlate den var for tidlig. Og med foreldre som jobber døgnet rundt for å gi dem nok mat, er det jo helt ok å ta det med ro. I skrivende stund har 30 av de 35 parene fått fram unger. Lykke til på ferden!

Har ikke stemmerett

Det er disse fuglenes liv som står på spill. Disse, og de andre artene som er avhengige av at Syltøran bevares.

Som vi skrev i begynnelsen av denne saken; de har ikke stemmerett, og de kan ikke forsvare seg mot alle «Ja, men». 

Red. anm. 19. september 2024: Denne artikkelen har vært publisert for noen dager siden i Driva, både på papir og nett og er skrevet av frilansjournalist Nanna Ranes, som har stort fokus på natur. Birdlife Norge avdeling Møre og Romsdal har fått tillatelse av både Driva og journalisten til å publisere artikkelen.

– Bakgrunnen for artikkelen er et ønske om å få folk til å forstå hva og hvem som må betale prisen for utbygging av Syltøran. Det er mye uvitenhet blant politikere og befolkning om livet der og konsekvensene av eventuell rasering. En høytstående politiker her kom med følgende kommentar: " Ja, men de (fuglene) hører jo ikke heime her engang ". Ola Ragnar Gjøra stilte umiddelbart opp og var enig i at vi må la folk bli kjent med spesifikke par, det gjør det enklere for folk å forstå, sier Nanna Ranes

Detaljer

Skrevet av: Øyvind Gjeldnes

Publisert 23. august 2024

Langhelga 05. til 08. september 2024 blir det dugnad, vaderfangst, og ornitologisk samvær på  fuglehytta ved havet utenfor Hustad.  Vi har nå 4 køyeplasser, teltplass vann, varme og kjøkkenfasiliteter der ute.

Torsdag blir utstyr og materialer båret ned og vadernett gjort klar for kveld og nattfangst. 

Det er nå i høst 40 år siden Tore Hals og  undertegnede startet prøvefangst i vaderbukta. V i fikk 2 myrsniper og utrolig nok troen på at dette var plassen for en ornitologisk stasjon ved kysten nord for Romsdalsfjorden.

Høsten 1990 fikk vi 2000 myrsniper og flere nasjonalt gode fangsttall for flere arter er gjort siden 1984.  Totalt er nå ca. 20 000 fugler ringmerket der ute, på tross av meget ustabil innsats.

Mange spesielle artsobservasjoner og betydlige trekktellinger er gjort.

Denne bredden i ornitologisk utfoldelse og den lette tilgjengeligheten gir grunn til framtidstro for fuglehytta på Male. Etter styrevedtaket  høsten 2023 om kodeboks, flere køyer og åpning av tilgang til bruk av hytta, har jeg i et nytt brev til Birdlife-styret påpekt mange forhold som må ordnes og avklares vedrørende framtidig aktivitet og væren ved lokaliteten.

Etter en befaring sammen med Olbjørn og andre i styret i vår, blir det på dugnaden nå ordnet platting på vestsiden av "brakka", vi skal male Malehytta og ordne skaden på takpappen.

En skikkelig opprydning rundt hytta og i fjæra er også nødvendig. Traseen ned til hytta er elendig. Avklaring og mulig tilrettelegging av ny tilkomst er nødvendig.

Jeg håper dette dugnadsinitiativet vil inspirere styret til entusiastisk behandling av Male-saken og at mange vil komme utover og bli med når det måtte passe denne helga.

Om nødvendig og ønskelig tar vi ny dugnads og fangsthelg 26.til 29. september.

Ta gjerne kontakt med Øyvind Gjeldnes tlf. 95845399  Kaffe, kaker og pølser bekostes av Birdlife MR på dugnadene.

Detaljer

Skrevet av: Steinar Melby

Publisert 18. august 2024

Tre nye rapporter er lagt til i Birdlife Møre og Romsdals rapportarkiv.

1. Vipe i kulturlandskapet. Ei kartlegging i fem kommuner i Møre og Romsdal. Rapport nr. 1 - 2024
   Denne rapporten er ei oppfølging av viperegistreringer utført i perioden 2018-2020 (Gjøra, 2020), 2021 (Gjøra, 2021), 2022 (Gjøra, 2022) og 2023 (Gjøra, 2023). Kartleggingsarbeid tar for seg hekkebestanden av viper i kommunene Surnadal, Kristiansund, Aukra, Hustadvika og Molde. Av Ola Ragnar Gjøra.
   
   
2. Kartlegging av fuglelivet i Gaustad- og Sandblostvågen 1975. Vår - 1975
   Denne rapporten er en digitalisert versjon av Øyvind Gjerde sin feltrapport fra vår/sommer 1975. Rapporten tar for seg Gjerde sine innsamlede data fra Gaustadvågen og Sandblåstvågen i Hustadvika kommune, og er en videreføring av prosjektet som ble startet opp høsten 1974. I tillegg til kartlegging av fuglelivet innenfor området, som i 1988 fikk status som naturreservat, ble det gjennomført omfattende registreringer i omkringliggende områder både på fastlandet og på holmer i skjærgården på Frænahalvøya. Øyvind Gjerde nevner også viktige fugleobservasjoner han personlig har fått meddelt fra lokalbefolkningen.
   
   
3. Kartlegging av fuglelivet i Gaustad- og Sandblostvågen 1974. Høst - 1974
   Denne rapporten er en digitalisert versjon av Øyvind Gjerde sin feltrapport fra høsten 1974. Rapporten er basert på Gjerde sine innsamlede data fra Gaustadvågen og Sandblåstvågen i Hustadvika kommune. Observasjonene ble gjennomført fra 5. august til 17. november 1974 og består 90 dagers sammenhengende feltaktivitet. Selv om datainnsamlingen er konsentrert om Gaustad- og Sandblåstvågen inneholder også rapporten observasjoner av både dyr og fugler fra andre deler av Frænahalvøya.

Klikk her for å se publiserte rapporter.

Detaljer

Skrevet av: Alf Reitan, styremedlem i Birdlife Møre og Romsdal

Publisert 17. juni 2024

Lørdag 08.06.2024 arrangerte Birdlife-MR fellestur til Vetavatna i Molde kommune (tidlegare Nesset kommune).

Turledere var Øyvind Gjeldnes og Jon Bjarne Jordal. Turen starta frå Haugasetra (ei av "Rødsetrin") og gjekk gjennom bjørk og ospeskog ned til Vetamyra. Vi fortsatte langs dei 2 Vetavatna, Litle Vetavatn og Store Vetavatn.

Jon Bjarne hadde med utstyr til fangst av sommerfugler og vi fekk interessant informasjon om både sommerfugler og blomster. Sommerfuglene vart fanga med hov for identifikasjon og så sleppt laus igjen.

Så gjekk vi opp på Heian og passerte ei par mindre tjern. Der fekk vi sett blant anna ei par med smålom.

Vi gjekk vidare gjennom gammel fjellfuruskog på leiting etter duetrost. Denne vart også observert på langt hold.

Vi fekk også sett eit tranepar på turen. Retur via Vetamyra til Haugasetra.

Totalt vart det sett og hørt 26 forskjellige arter deriblant dvergfalk, sivspurv og tårnseiler. 12 deltakere var med på denne interessante turen på ca 8 km i terrenget. Vi kosa oss med medbragt niste og kaffe/drikke på turen.

Nedenfor er nokre bilder frå turen. 

Turleder Øyvind Gjeldnes orienterer om turen før avgang frå parkeringa ved Haugasetra. Totalt 12 deltakere hadde møtt opp for å vere med på turen.

Turen starta ved Haugasetra.

Vi skuer innover mot Litle Vetavatn.

Turleder Jon Bjarne Jordal orienterer om flora og fauna.

Pause ved Litle Vetavatn. Vetafjellet i bakgrunnen.

Stopp ved Store Vetavatn for å kikke etter fugler.

Her har Jon Bjarne fanga ein Marimjellerutevinge. Fugler, sommerfugler og blomster vart registrert og lagt inn på Artsobservasjoner.

Ei gammel høyløe som hadde sett bedre dager.

Kort pause ved gammelt kulturlandskap med blant anna ei gammel høyløe.

På tur opp til Heian hadde vi flott utsikt mot Store Vetavatn.

Matpause ved stor stein (flytteblokk) på kanten av Heian.

I den første tjønna på Heian hadde eit par smålom tilhold. Vi passerte tjønna på god avstand.

Øyvind Gjeldnes orienterer om siste del av turen gjennom gammel fjellfuruskog.

Eit tranepar varsla vår ankomst. Tranene her hadde fått uvanleg sterk rødbrunfarge som sikkert var meint som god kamuflasje. Farga kjem nok frå vatn med mykje jaminnhold (rustfarge).

Her kjem tranefar flygende.

Turgjengen på siste del av turen tilbake til Haugasetra.

 

 

Detaljer

Skrevet av: Tore Hals

Publisert 17. juni 2024

På tradisjonelt vis ble det invitert til vårtur i Gløsvågen den 23.mai 2024 for å høre på fuglesang. Turen ble annonsert både gjennom facebook, tlf melding til medlemmer  og på Birdlife sine nettsider. For turlederen er det alltid like spennende å se hvor mange som kommer.

I år ble det litt ekstra spennende da NRK Møre og Romsdal ringte og spurte om de kunne få være med å lage en liten direkte reportasje fra turen. Alle er velkomne var mitt svar.

På avtalt oppmøtested ved parkeringsplass inn til Gløsvågdammen, møtte det opp sju interesserte i tillegg til turleder og journalist. I år var flere av deltakerne erfarne ornitologer som først og fremst kom for det sosiale og for å kunne dele erfaringer om hvordan vi identifiserer og artsbestemmer fuglesangen. Turen gikk som vanlig langs veien innover mot vannet og flyplassen.

Vi fikk raskt tilbakemelding fra journalisten at det var dårlige sendeforhold i området så vi måtte komme opp bakken til StikkUt posten ved flyplassen før et gitt klokkeslett. Det klarte vi :-). 

På turen hørte vi og så til sammen 28 arter i tillegg til rådyr og hoggorm. Det var artig å bemerke at i år var det flere fluesnappere som sang enn det vi hadde hørt tidligere år. Gulsanger fikk vi ikke hørt, noe som var skuffende.

Rødstjert, gjøk og flere av trosteartene var på plass. Turen ble avsluttet etter et par timers utflukt i godt vær, godt selskap og mye fin fuglesang. Alle observasjoner ble lagt inn i artsobservasjoner.no.

Da ser vi frem til ny tur neste år i samme område.

NRK Møre og Romsdal var også med på årets ekskursjon i Gløsvågen, som ble sendt direkte på Distriktsnyheter. Foto: Tore Hals

Detaljer

Skrevet av: Svein Arne Orvik, Birdlife Møre og Romsdal

Publisert 06. mai 2024

Fugleøya Runde har meir å by på enn lunde! Under den parolen inviterte BirdLife Møre og Romsdal til ein annleis fugletur søndag 5. mai.

Tjuefem deltakarar i alle aldrar møtte fram. Dei kunne glede seg over gjensynet med ei rekke trekkfuglar som no er tilbake etter vinteropphaldet i sør: Strandsnipe, låvesvale og steinskvett var blant Afrika-trekkarane som kasta glans over søndagen.

Turen var lagt opp på ein annan måte enn mange Runde-besøk: I staden for å gå opp i høgda og sjå ned i fuglefjellet, heldt turfølget seg i låglandet på sørsida av øya. Det var oppmøte på parkeringsplassen ved kyrkjegarden, derifrå gjekk turen langs vegen mot hamna. Frå vegkanten var det god utsikt til fuglelivet i fjøra, på sjøen, på markene og i hagane innanfor.

Før følget la i veg, fortalde naturfotograf og journalist Hallgeir B. Skjelstad levande om fugleartane som finst på øya. Skjelstad forklarte at fuglelivet har endra seg mykje gjennom dei tiåra han har ferdast på Runde. Fleire artar har gått mykje tilbake. Nokre hekkar ikkje lenger på øya: havhest, tjuvjo, makrellterne, raudnebbterne, ærfugl.

Men enkelte nye artar har også dukka opp, som pilfinken og tornirisken. Begge desse sporvefuglane viste seg i løpet av søndagsturen.

Sola varma og skodda heldt seg vekke. Og det var mykje å sjå. Fleire enn førti fugleartar blei loggførte på turen: Grågås, gravand, stokkand, siland, svartand, islom, havsule, toppskarv, tjeld, storspove, småspove, strandsnipe, gråmåse, svartbak, krykkje, fiskemåse, teist, ringdue, låvesvale, linerle, heipiplerke, skjerpiplerke, gjerdesmett, jernsporv, svarttrast, måltrast, steinskvett, raudstrupe, lauvsongar, gransongar, fuglekonge, svartkvit flugesnappar, svartmeis, toppmeis, skjor, kråke, stare, gråsporv, pilfink, bergirisk, tornirisk, gråsisik, gran-/furukorsnebb, bokfink.

Steinskvetten hadde reist langt: Vinterkvarteret ligg i Vest-Afrika. Foto: Svein Arne Orvik.

Tornirisken poserte langs vegen. På Nordvestlandet finst arten berre i enkelte område. Foto: Svein Arne Orvik.