– EN DRAMATISERT FORTELLING
Langt på overtid kommer det som skulle vært et referat fra høstens birdrace ved Hustadvika. Etter å ha skrevet en liten kjedelig oppramsing med navn, antall og arter for en luksusgjeng av fuglefolk som oser av ornitologisk historie og kulturelt drag, kjente jeg at dere heller burde vært skrevet om og ikke for. Det var i tillegg flere hendelser og sosiologiske forhold som fristet meg til å dramatisere en ornitologisk historie med dere i større fokus. Jeg har tillat meg å være litt freidig og rundhåndet med fakta og betraktninger, men beholdt nok sannhet til at racet skal være gjenkjennelig. Personlige omtaler og karakteristikker av deltagerne er gjort i beste mening med en uhøytidelig snert for å synliggjøre ornitologisk fellesskap. Andre lokale høstfunn fra artsobservasjoner er brukt for å forsterke rammen rundt fortellingen om racet. De ornitologiske betraktningene er mine og forsøkt gjort på ordentlig.
November var tidligere ofte vinterlig med lengre perioder med snø eller barfrost også i ytre strøk av fylket og var som juli en ornitologisk dødtid for meg. Naturlige og menneskeskapte påvirkninger av fauna og klima og ornitologiske impulser har siden vekket meg fra dette dødsleiet. November med sine klare friske dager utenfor årstidenes ofte forpliktende ornitologiske prosjekter har gitt meg nærhet til hverdagsfuglene i kultur- og kystlandskapet, men også ideen om et BirdLife birdrace med festfugler og bombeornitologi. Gamle Ytre Fræna er et stort, strategisk beliggende og et velkjent fugleområde ved havstykket Hustavika og ypperlig for ornitologisk rockenroll. Lørdag 1.11.25 flokket 12 birdracere fra byene og småsteder som Eresfjord, Sjøholt og Kjørsvikbugen seg på Farstad. Foranledningen de siste dagene var delikate. Brage Bærheim, en ung og for oss ukjent rødtoppet fuglekonge fra selveste Rogaland hadde dager i forveien med falkeblikk og ørene på stilk saumfart busker og bukter på racerbanene våre og sjokket med imponerende arter på artsobs. som nok ikke var spøkefugler.
Selv vår egen fugledronning Astrid Kvendbø, norsklærer med kultivert språkføring, uttrykte at med denne Bærheim blir dette et rotterace hvor han tar rotta på oss. Lokale eksperter fra “Onagruppen” var ventet å delta, men etter et nytt sjokkvarsel fredag kveld om en mulig fotografert stylteløper på Småge dro de heller til Gossen uten å finne arten. Yr Male varslet fortsatt 12 grader for lørdag, noe som varmet ekstra rundt kveldsbålet ved hytta hvor Arnstein og jeg prøvde å være nøkterne ved å stipulere en sannsynlig artsliste uten stylteløper og gråseiler som endte på ca. 110 arter for morgendagen.
Som vanlig, var vi maskuline, grønne og grå utenpå hodet, men ikke Hans som fortsatt er i praktdrakt. Bærheims oppmøte bidro sammen med Eirik og Arnstein til rekorddeltagelse fra generasjon Z. “ De opprinnelige”, 60-talls generasjonen fra tiden som Nord-Vestlandet lokalavdeling av NOF som var oss fram til årsskiftet 1975/76 var representert med Ketil , Mareno og Per Kåre. Fra 70-tallet og gode gamle NOF Møre og Romsdal stilte Terje, Geir og Øyvind. Alf og Tom er kulturveteraner på vandring som kom flaksende inn til oss i det 21 århundre. Hans er heller ingen fersking. Etter 25 år i ornitologisk dvale ble han for 7 år siden gjenfødt takket være sin da 11 år gamle sønn Eiriks familiære arv.
12 deltagere var perfekt for tre firerlag på tre delområder. Kjentmann Arnstein, den av oss med flest arter her i fylket lagledet Brage, Hans og Per Kåre og trakk seg område 1 Gaustad/Sandblåstvågen, Skottheimsvik , Sandvika og Farstadbukta. LRSK-leder og faunistiker, Geir skrev for Ketil, Tom og Eirik i område 2 Hostadvatnet, Farstadberget og Storholmen rundt til Nerlandsbukta/Rotvika.
Varamann i styret og kakebaker Øyvind ble til slutt utpekt og dro sammen med Alf, Mareno og Terje til område tre, Frelsvatnet, Hustadbukta, Askvågen og Fjørbakken. 3 områder med tilnærmet lik tilgang på habitat for de fleste artsgruppene. Ferskvann – Kulturmark – Skog/Vegetasjon – strandsone og sjøområder er områder med ulik artspreferanse hvor årlige lokale variasjoner i vær og næringstilgang påvirker artenes opptreden.
Endringer av næringsforhold i ferskvannene her påvirkes hovedsakelig av landbruk som ofte er lite synlige og krevende å dokumentere som årsak til mindre fugl på vannene. Flekkvis med korndyrking har siden årtusenskiftet hatt stor betydning for mange artsgruppers opptreden gjennom årstidene.
Løvskogen i liene ved Hustad og Farstad er variert og varmekjær med små innslag av granfelt. Flatlandets randsoner av kratt og løvtrær med storvokst svartor langs Farstadelva moderat krydret med kongler fra Sitkagran gir næringsemner som bær, frø og insekter for mange artsgrupper av småfugl. I strandsonen er mengden oppskyldt tang og tare en stor variabel faktor for næringsproduksjonen.
Sjøområdene har en stor andel bevegelige næringsemner som kan opptre ustabilt mellom måneder og år. Vind og trekkforløp vil her påvirke artsutvalget i stor grad. Oppsummert er det bare nedfallskorn fra slåtte kornåkrer, åpen grønn grasmark og en isfri og mild høst som lokalt er godt for artsutvalget denne høsten. Uavhengig av disse lokale forholdene vil hekkebetingelser som vær og næringstilgang for våre nordiske stand- og streiffugler og fugl fra taigabeltet i Russland måtte sammenfalle med relevant næringstilgang lokalt.
Vi må også være skjerpet. Birdrace, eller på norsk, artsfinneløp kan være alvorlige greier og innbefatte prestige. Sjeldne småfuglarter fra nord, Sibir og Amerika har med avansert lyd og draktkjennskap og spisset metodikk blitt avslørt som brukere av norskekysten på høsttrekket, først av pionérene på Utsira tidlig på 1970-tallet. Lokalt av Onagjengen som siden høsten 1997 med spisskompetanse har drevet ornitologisk krigføring med bomberegn over fylkets fuglefauna.. Med dette som bakteppe dro lagene forventningsfulle innover til sine respektive næringsrike andevann som alle har en imponerende artsliste. Betydlig skuffet, med bare 5 stjertender i Gaustaavdvågen og en lappfiskand-hunn i Hostadvatnet, uten høner, rikser og dykkere klarte vi såvidt å glede oss over mengden vanlige arter.
Senhøsten etablerer grasendene seg vanligvis i strandsonen for overvintring og fra slutten av oktober øker det på dykkender og sangsvaner i vannene. Men nå uten is og kulde var gressendene fortsatt godt tilstede. I Gaustadvågen dominerte brunnakke og kvinand. Hostadvatnet hadde overraskende lite ender og noen få sangsvaner. Lappfiskand-hunnen der tror jeg kan være samme fugl som siden mai også er sett i Frelsvatnet. Toppendene var alle 35 å se på Frelsvatnet sammen med ca. 25 kvinand , 30 stokkand, 9 brunnakker og 6 krikkand. Fossekallen overvintrer tosifret i elvene fra begge vannene og sang nå for gruppe tre ved utløpet av Frelsvatnet.
Mange av oss treffes sjelden på tur, så vi pratet og observerte samlet, før vi varme i feltjakka og artshungrige, delte oss i toerlag. Vi på gruppe 3 kjørte så til kornåkeren på Ny-Jord og derfra til kirka og Hustadosen. Så videre til løvskog og granplantinger ved småbruket “Reitan” sørvest for Hustad. Alf, vår egen Reitan fra Nesjestranda, tillot seg hjemmebanefordel, men ble avslørt med juks ved bruk av lydoraklet på mobiltelefonen. Han fikk fire arter som våre biologiske ører ikke hørte. Mareno var også godt utstyrt, men hadde legale høreapparat og medfødt orakelhjerne. Tross deres juks og teknologi, var det bare Terje og meg som på ekte hørte grønnspetten.
Tiden gikk fort og vi skjønte at Fjørbakken ved Male ble travel for oss. Vi var også kaffetørste og sugne på en fireretters på Cafe Male. Kl. 12.30 ble jeg oppringt av ungdomslaget og en andpusten og artsarbeidende Arnstein som tryglet til seg en halv time forlengelse av kryssetiden. Ved 14-tiden var vi alle samlet ved Male grendahus og omsider oppstilt for avbildning da Geir plutselig roper ut “Detta er itte no havørn”. Oppstillingen blir et kaos som med EL fart løper mot hovedveien og marka hvor en mellomstor rovfugl stupte som en myrhauk eller musvåk mot bakken. Selv med mange Svarowskier ble ikke bombefuglen gjenfunnet. Hverken Geirs raske artseliminering eller glimt av stupet mellom husene var nok til artsbestemmelse. Forhåpentligvis tok den musa som sist natt røvet fra BirdLife's pølsebeholdning i kjøleskapet på hytteveggen.
Kaffetørste og med Maletangen som siste og felles artsarena kunne vi benke oss ned og innta 4-rettersen av pølse, banankake, smultringer og poppkorn. Racet var nå på målstreken med uforløst spenning og eim av kaffe i lufta. Rogalendingen var på hugget og såpass sikker på gruppeseier at han mente det var slapt av gruppe tre og ufarlig for seieren om vi hadde sjekket ut et så artspotent område som Fjørbakken. Følelsen av ornitologisk rivalisering med Jæren ulmet. Tom, med morsmål fra hovedstaden, grep inn og overvåket nøytralt artsopptellingen.
Etter en artsopptelling i racerfart ble resultatet forbausende likt hvor gruppe 1 hadde 49 arter og de to andre 48. Medregnet Myrvåken ble totalt 80 arter notert, som er langt under prognosen på 110 fra en noe euforisk fredagskveld. Senere og roligere i hytta, viste en revidert opptelling hvor vi sikret oss for at nye arter sett på Male ble riktig fordelt på alle lagene, at gruppe 1 vant med 54 arter foran gruppe 3 med 51 og 50 for gruppe 2. For til slutt å gjøre dette til en røverhistorie velger jeg å ta med artene tårnfalk , gråtrost, rugde og sandlo som vi overnattere så like før og etter racet. Om jeg som initiativtaker tillater meg å tillegge disse 4 artene til min gruppe 3 betyr det at vi vinner hele greia med 55 arter som er en art mer enn Bragelaget.
Samlet var artsutvalget ganske nøkternt uten sjeldenheter og bomber. Den ubestemte rovfuglen var en liten granat som kanskje blir gjenoppdaget og artsbestemt senere. Lappfiskand er sjelden og har ikke vært årviss her i fylket. Rastende ringgås og kortnebbgås er uvanlige innslag i november. Høsten har vært mild og uten vinddriftet artsutvalg. Lite målrettet feltinsats mot sjeldenheter fra småfuglgruppen gjør at arter som dobbeltbekkasin og sabinemåke (sett på høstens eneste dag med kuling fra NV. for sistnevnte) fortsatt er høstens beste funn fra Hustadvika.
Oppfordringen til dette Birdracet var sterkt metodisk fokus på artsfunn. Ikke antall, opptellinger eller koseprat og kaffepauser. Jeg ser i ettertid at ressursen 12 dagsverk med ornitologisk innsats har et langt større potensial som enkelt kan utvikle konseptet Birdrace til et mer analytisk orientert aktivum med stor regional ornitologisk referanseverdi. En god artsjeger må ha solid breddekunnskap og ha teoretisk spisskompetanse på arter som med liten sannsynlighet kan bli påtruffet der man er. I felt må aktiviteten være målrettet mot småfuglgruppenes ulike adferdsmønster i terreng og vegetasjon. Spesielt sjeldne småfuglarter er krevende å finne og enda verre å artsbestemme . Dette krever stor oppmerksomhet og en observasjonsteknikk som inneholder artstilpassede søk etter avgjørende marginale kjennetegn for sikker artsbestemmelse.
Racet gav ingen slike funn og bekreftet også en høst nesten uten invasjoner fra småfuglgruppene. Det var derfor overraskende at 12 sidensvanser også møtte opp ved Farstad kl 09 sammen med oss. Av bær og frøspisere ble bare 6 grønnsisiker sett. Svartstrupe er en vanlig fugl ved Hustadvika, men får likevel status som racets sjeldenhet, med 2 ind. Så langt i høst har de vanligste meiseartene hatt gode tall og da spesielt stjertmeis som har oppstått i flokker på 10 - 40 ind. i byene og på uvanlige områder helt ut til Ona og nå på racet. Selv trekryperen sees nå i byenes hager og parker og i sitkagraner ytterst på øyer ved havet. Etter tiår med lave høstantall her ute har stæren vært sett i flokker på opptil 500 individer flere steder i år. Arten har en opportunistisk og fleksibel meny og er derfor tilpasningsdyktig og lite sårbar ved bortfall av spesifikk næring.
Stjertmeis. Foto: Tom Kaasen
Stjertmeis. Foto: Tom Kaasen3 kaier og 2 kornkråker hadde tilhold på de små områdene med kornåker. Kaier har stabilt tilhold i de store dalførene i indre strøk av fylket . Tidligere i høst var det høye tall og bølger med kaier sør på Sunnmøre og nord i Aure hvor også noen kornkråker kan ha blitt med fra sine nærmeste hekkeområder i Trøndelag og at kaiene også kom fra bestander utenfor fylket.
De arktiske gåseartene ble sett nærmere 2 uker senere på trekk i år. Noen bestander av grågås hadde også trekktopp sent i oktober. Fortsatt rastet noen få ringgjess og hvitkinngjess og ca 200 grågjess. Mer uvanlig var 21 kortnebbgjess. Mildt og snøfritt i nord og grønne grasmarker hos oss har nok påvirket trekkforløpet og fristet gjessene til å fortsatt bli.
Kortnebbgjess. Foto: Tom Kaasen
Uten stormer fra havet siste halvåret var strandsonen uten tang og tare. Mange av vaderartene som er næringssøkende på den råtnende taren og i avrenningsfeltet rundt fant ikke næring der. De stoppet kortvarig på skjær og rullesteiner før de dro videre til Makkevika tidligere i høst. Tringavaderne trekker tidlig og hadde høye tall i august og september. De næringsøker i stor grad på grunne vannflater i vegetasjonsbeltet og i sumper og grøfter. Bare rødstilk ble sett nå. Enkeltbekkasin er også en fuktmarksart som har hatt høye tall hele høsten En brushane 1. november er seint. En lappspove og ca. 40 storspover blir sannsynligvis overvintrere. I sjøområdene var det svært lite fugl fra artsgrupper som spiser bevegelige næringsemner, som måsefugler, skarv, siland og alkefugler.
Holmer og skjær hadde bare ansamlinger på under 10 ind. av måser og skarv. Spesielt alkefugl har denne høsten vært å se langt inn i Norges fjorder. Lokalt har et titalls alker vært å se over lang tid innerst i Surnadalsfjorden og ellers uvanlig nært land her i distriktet. I Oslofjorden kan vi snart kalle akerbrygge for alkerbrygge. Dette er en uvanlig opptreden og en sterk indikasjon på lite næring i kystnære havområder. Lomer, dykkere og havender som ærfugl, svartand, sjøorre og havelle er alle arter som søker føde lokalt eller stasjonært. De er overvintrere og var ennå svært fåtallig. Smålom, storlom og islom ble sett, men ingen dykkere.
Havelle. Foto: Ola Ragnar Gjøra
Smålom. Foto: Ola Ragnar Gjøra
Storskarv. Foto: Ola Ragnar GjøraRacet var nå passert målstreken med 80 arter som resultat. Høsten ved Hustadvika i 2025 var mild, solfylt og vindstille den, men hadde svært lite tilgjengelig næringsproduksjon i sjøen, strandsonen og i den bær og frøbærende vegetasjonen. Lokalt gav grønne grasmarker gode forhold for rastende gjess. Noen kornkråker og kaier på åkermark kan vi forstå som fugl fra invasjonsbølgen sør og nord i fylket tidligere på høsten. Stjertmeisen har sjelden innovasjonsopptreden som i år hvor den har erobret store deler av Sør-Norge. Jeg fant selv rekordmange stjertmeiskull i sommer her i fylket. Trekryper og fuglekonge har også vært i gode mengder og er som stjertmeisen primært insektspisere. Forutsetningene for å nå 110 arter var med andre ord ikke til stede i år. Kanskje var det ikke eufori rundt bålet fredagskvelden, men sprudlende realisme og stor tiltro til dere Birdlifere.
Jeg vil takke enhver i sær for oppslutningen og gode ord om tiltaket. Derfor tror jeg dette kan bli en novembertradisjon som bare kan avsluttes det året vi klarer 110 arter. Så god jul og godt nyttår til alle fuglefolk jeg har truffet i 2025.
Mens jeg skrev denne artikkelen, fikk jeg budskapet om Astrid Kvendbøs bortgang. Jeg og Arnstein vil skrive et eget minneord om Astrid.