Den 12. desember, i det jeg akkurat skrev og ønsket dere fint for framtiden i min forrige artikkel om Birdracet på Hustadvika, får jeg beskjeden om at Astrid Kvendbø døde dagen før, den 11.desember 2025. 71 år gammel. Astrid hadde som nevnt sine tanker om racet, men var for syk til å kunne delta.
Fredag 12. desember ringer Tore Hals som jeg forventet først skulle uttrykke sin sorg. Men jeg forgriper meg, tar ordet, og kondolerer først. Tore gjør det samme, men sier også at han har en gratulasjon. Han utbryter: «Statsforvalteren har uten ankemulighet stoppet Kristiansunds kommunes ambisjon om å ødelegge Stabeldammen som Bird Life, Naturvernforbundet og spesielt Astrid har kjempet mot.»
Hun har tross sin sykdom oppildnet organisasjoner og personer og selv vært med i kampen som hun uvitende vant på sin dødsdag. Det var uforståelig også for henne at oppegående politikere stemte for ødeleggelse av Stabeldammen.
Jeg trodde jeg ble kjent med Astrid på NOF sitt landsmøte på Herdla utenfor Bergen i 1989. Jeg var da styremedlem i NOF Møre og Romsdal og hun tilsvarende i NOFs landsstyre og bosatt Kristiansunder i Trondheim. Da hun flyttet tilbake i 1993 ble jeg skuffet da hun sa hun ikke husket vårt første møte. Hun bosatte seg ornitologisk strategisk på Flatsetøya i daværende Frei kommune hvor hun jobbet som lærer i barneskolen.
Raskt ble hun involvert i Ytre Nordmøre Lokallag av NOF og i fylkesforeningen. Hun hadde et sterkt etisk forhold til naturen og hvert fugleindivid. Gjennom hekkesesongen fikk hun bønder og grunneiere til å skjerme hekkeområder og fugleunger. Hun fulgte med og passet på ungekull av storspove og vipe til de fløy. Hun var generelt skeptisk til fangst og ringmerking av fugl som hun mente var belastende og kunne skade fuglene. Nærmiljøet var hennes viktigste ornitologiske arena. Freistranda og Oternesset ble daglig besøkt og i hagen hadde hun kommunens mest fuglerike foringsplass. Fra tidlig 2000-tall ble stillitsen fast vintergjest, etterhvert med tilhold utover våren, til hun i egen artikkel beskrev og dokumenterte fylkets første hekkefunn av arten for 3 år siden.
Selv om hun hadde en naturvernorientert fugleinteresse, kunne hun skeie ut og kjøre langt etter sjeldenheter og nye arter. Kontaktnettet hennes var ganske stort, men hun hadde også en liten gruppe fuglefolk som sto henne nær. Hun var for meg et avslappet lavterskeltilbud for informasjon og koseprat om ukens ornitologiske hendelser.
Min sønn Arnstein og jeg var ofte på overnattingsturer under primitive forhold både før og etter Artsobservasjoner.no sin inntreden. Astrid likte godt disse sene kveldsrapportene, hvor vi ofte i godt humør, fortalte om dagens hendelser og funn. Jeg og min familie hadde god kontakt med henne gjennom alle år helt til hun ble sykere for 3-4 uker siden.
Min kone Heidi ,Arnstein og jeg, delte også Astrids interesse for antikviteter, porselen og materiell kulturhistorie. Tidlig i høst kjøpte Astrid seg en sjelden eksklusiv vinkaraffel laget på Gjøvik glassbruk for 200 år siden, som hun presiserte ble kjøpt av estetiske og glasskulturelle årsaker. Som den forsiktige og avholdende kvinnen hun var spurte jeg likevel om det kunne oppstå en passende anledning for å kunne fylle den. Jeg tilbød meg å stille med innhold for å kunne bli beskjenket fra hennes klassekaraffel. Men nei, selv ikke statsforvalterens beslutning kunne ledet henne til korkene. Isteden viste hun meg sitt siste klassekjøp, en gammel, emaljert sølvbrosje med motiv av en jaktende havørn laget av den berømte designeren Gustav Gaudernack.
Helt til slutt kommer jeg ikke unna da Astrid for ca. 6 uker siden ringte meg for å snakke om en svært så sjarmerende veteranbil hun hadde observert og ikke klart å artsbestemme. Etter mange detaljerte beskrivelser og nær en time med veteranbilprat forble bilen ubestemt, men var sannsynligvis en sportsbil fra Volvo eller Saab fra tidlig 1960-tall. Dette ble en stor og hyggelig overraskelse for meg og noe av det siste jeg fikk snakke med Astrid om.
– Takk for samarbeid og vennskap.
Fra Øyvind og Arnstein Gjeldnes