Etter at formann Olbjørn fikk ordnet ny tiårsavtale for brakka vår med tomteeier Ketil Westavik var det med styrets velsignelse bare å kjøre på med fortsatt vedlikehold og nøkterne fasilitetsforbedringer innenfor rammen av enkelt men sjarmerende brakkeliv. Mange oppgaver og mye utstyr, men også ornitologiske forventninger, gjorde at jeg og Arnstein dro utover med fulle biler allerede onsdag 4. september 2024.
Sjanseseilasen i gjørme langs kanalen var umulig å bruke som transportåre for utstyr og søppel så vi satset på tilgang på nåde fra dagens eiere av Haugnes-eiendommen som viste seg å være fjerde generasjon etter Johan og Helga Haugnes som for 35 år siden ikke lengre ønsket vår virksomhet på sin eiendom.
Etter et hyggelig «gjensyn» fikk vi kjøre nærmere brakka hvor vi tømte bilene og senere samlet opp søpla. Trassen overbeviste oss om at noe kumøkk er å foretrekke framfor knehøye tuer og gjørmesug. Floa var ennå høy, så vi bar utstyr og sjekket inn før 6 vadernett ble satt opp.
For 30-40 år siden var det gode tider for vaderfangst denne uka, men nå var det bare 15 myrsniper, 7 sandlo og ca. 20 krikkender i vaderbukta. Kanskje den langvarige tropesommeren i nord og fortsatt 20 grader ved kysten gir gode forhold og senere trekk av ungfugl sørover? Ved midnatt på siste nettrunde kunne jeg etter 15 år frigjøre en myrsnipe igjen.
Gjennom dagen samlet vi råttent treverk ved hytta og rakved i fjæra og så for oss bål og rød solnedgang fra ny platting i morgen kveld. Videre skal brakka males, rusene omplasseres, et utendørs benkebord monteres, plast og annet skrot fraktes bort, div småsnekkring gjøres og utgraving av bedre inngangsparti. I forkant hadde Øystein Wiik og jeg diskutert og 90% bestemt at ny takpapp var unødvendig og at bare glasset i vinduene på selve brakka byttes. Før bestilling av nye ruter avventer vi kasserer Elgsås sin bekreftelse etter inspeksjon av de allerede innkjøpte vinduene som Øystein og Øyvind mener er uegnet og bør selges. Kveldstunden i brakka smakte av gammel årgang, med kaffe, prøvesmaking av rabarbrakake og med entusiastisk telefonering til fuglefolk utover natten.
Torsdag
Torsdagen startet med kortbuksevær og fuglekikking. Fortsatt lite fugl på trekk og stasjonært. En storlom lå nært på sjøen og noen brunnakker på skjæra. På 80-tallet kunne det ligge 1-2 gråstrupedykkere her på denne tiden. Flokker med tornirisk har gjennom dagen næringssøk i mjødurten som nå vokser på større areal og er høyere av vekst. Bare en heipiplerke gikk i nettene så de ble stengt. Fram til lunsj bar vi søppel fra og div. utstyr ned til hytta. Dagen ble nå sommerlig, men en tiltagende bris fra nord/nordøst og savnet av terrasse på vestsiden utløste grunnarbeid med steinhakke. Heldigvis kom som ventet Ingvar Gjerdevik fra Aure og forsyne meg også Jan Kristian Naas-Olsen fra Kristiansund.
Mens Arnstein og jeg fortsatte med steinarbeid, skulle Ingvard og Jan skru sammen benkebordet før de kunne få kaffe og rabarbrakake. Med et så sprikende åndsliv ble oppgaven for stor selv med monteringsanvisning og firbeint arbeidsstilling.
Vi steinarbeidere var også kaffetørste, men ble skuffet da vi så den mislykkede innsatsen for Birdlife Møre og Romsdal. Male er tydeligvis et sted for samarbeid mellom fuglefolk for da vi alle fire gikk sammen ble benkebordet kaffeklart. Jan viste oss da bilder av tre elger nært fjæra her ute for tre uker siden
Mens vind og tåke økte på og plattingen ennå ikke var klar proklamerte Jan sin store CV med terrassebygging og ble framdriftsleder. De siste solstrålene varmet oss på den ferdige terrassen. Vi som skulle overnatte dro på med hver vår øl og sendte bilder til formann Olbjørn som svarte med flere oppløftende emojier.
Plutselig fikk Ingvar telefon om en feilparkert Skoda ved grendehuset. Fra å ha vært en skittbil i min ungdom har bilmerket blitt kvalitet og populært også hos fuglefolk. Vi hadde nå tre eksemplarer parkert der oppe. Etter noe forvirring ble det klart at det dreide seg om Jans bil så han dro hjem. Birdlife må her få til en ordnet parkeringsløsning med grendelaget i bygda. Skoda ble nå avløst av skodda som ble fuktig og ødeleggende for bålfyringen. Inne ventet Jøtulen som raskt varmet oss en fin kveld med mye fugleprat til over i fredagen.
Fredag
Store deler av fredagen forble tåkete med bare 40 m sikt. Etter kvelden i brakka bemerket Ingvar at sittehøyden fra underkøya medførte dinglende bein med fare for utvikling av spasmer og senestrekk. Jeg opplevde tilgangen til overkøya for klatrekrevende og klaustrofobisk mot taket. Vi besluttet derfor 10 cm. senkning av begge sovenivåer. Så ble lagret av fugleruser komprimert og gjort mindre synlig fra omgivelsene. Det frigjorde plass til benkebordet som raskt ble et samlingspunkt ved måltider og observering. Deretter ble raskt og råttent treverk ved inngangspartiet erstattet med en seriøs aluminiumsrist.
Ifølge Kjell Mork Soot er Maletangen verdens beste lokalitet for fangst av skjærpiplerke. Øystein Wiik har de siste 10 årene gjort en formidabel innsats og har nå ringmerket nærmere 8500 individer av arten. Jeg ser for meg et verdenskart av gjenfunn på veggen i brakka. Ingvar var nå reist, men fra Aure meldte fam. Våg sin ankomst i ettermiddag. Med sommerværet tilbake ble fuglene mer synlige. På en observasjonsrunde østover i beitemarka drev nå nær 80 tonrisk næringssøk på Mjødurten mens ca. 55 pilfinker var på strå og andre frøplanter i strandsonen. Siden 80 tallet har disse artene helt tatt over for bergirisk og gråspurv her ute. Videre dro vi så opp til vår nærmeste nabo, fru Hildur Male, sentral grunneier og bruker og forvalter av dyrebeitet for å gjøre sondering rundt tilkomst , parkering og ny trasse ned til brakka. Gjennom 80 og 90 tallet hadde vi mye kontakt og godt samarbeid med Hildur og hennes mann Arnstein Male, som døde i 1996. Jeg hadde for øvrig en samtale med Hildur bare uker før hans død og bare måtte fortelle at min nå 28 år gamle sønn i samme tidsrom og som konsekvens av livets tilfeldigheter skulle døpes for Arnstein.
Arnstein Male kjente marka ut til tangen svært godt og han slepte brakka med traktor på et understell med små hjul på en gammel usynlig steintrasse helt ut på tangen uten dramatikk og skader på brakka på bare bønders vis.
Samtalen med Hildur nå ble langvarig og berørte flere viktige forhold som gjelder vår tilstedeværelse i området. Etterhvert fikk vi forevist en kortere og tørr ny trasse ned til brakka. Vi sjekket også de forlengst innkjøpte vinduene som både hadde feil størrelse og en kvalitet for et industribygg og ikke ei søt brakke ved havet. Godfølelsen vokste etter møtet med Hildur, så vi ruslet fornøyd fuglevågene fra Aure i møte ved Maleremmen gård. Heldig er Eirik som har foreldre med samme lidenskap som seg og bedre kan forstå sitt barn innenfra. Bare Eirik skulle overnatte. Dermed kunne vi lesse på mor og far Våg raksøppel på returen opp.
Eirik, 17 år, meg bekjent eneste aktive fuglekikker i tenårene her i distriktet, viste stort hjerte for brakka, og skjenket henne en innrammet blyanttegning av havsvale fra egenhånd og en selvkomponert batterilampe med retroskjerm. Fredagen ble avsluttet på terrassen med utsikt fra sør til nord. Herfra kunne vi se kveldens trekk av ca. 80 søvnige kråker fra jordbrukslandskapet lenger inne på vei bort til sovestedet i granene ved Askvågen. Igjen tilbake til 80 tallet da det daglig var 5-800 kråker på kveldstrekk for overnatting på holmer på Hustadvika. Etter en flott solnedgang ble bålet solen vår ut i natten.
Lørdag
Lørdagen hadde en ny sommerlig dag på gang. Gutta dvs. Arnstein og Eirik startet med trekktelling mens jeg satte opp netta og ordnet frokost på benken.
Med Dyregodager og Bjørnsonfestival i distriktet forventet vi ikke stor innrykk av fuglefolk, men Jørn Gustad og Bjørn Elgsås skulle komme. Dugnadsoppgavene for dagen var å male hytta og bære opp noe søppel. For Eirik var full innvendig rundvask og nystekte vafler fra svartjernet ambisjonen.
Nye arter og drømmen om å kunne holde sin første myrsnipe var oppgitt.
Jørn med håven derimot, som vi skimtet komme, har rundt 420 fuglearter sett i kongeriket og for anledningen kaller vi han for kongejørn av Møre.
Så kom Monika og Magne Hannasvik, også de fra Aure og med Skoda.
Deretter kom Øyvind Sørensen fra Averøy tuslende og da ble vi sju stykker på benkebordet, bare Elgsås manglet. Vi storkoste oss så sterkt at både tidsfølelsen og et siste stykke rabarbrakake til Elgsås holdt på å opphøre, bare en mye diskutert hønsehaukobservasjon fikk oss tilbake og reddet Bjørns kakebit.
Kjøpet av benken var ikke klarert med styret, men det er å håpe at kakestykket og det faktum at vår kasserer nå forvalter en millionformue og dermed fortjener tittelen finansminister kan finne nåde for dette impulskjøpet.
Før dugnadsarbeid og pølsemiddag gikk vi alle en tur østover i strandsonen inntil funn av en calidrisvinge skapte motsetninger. Jørn utfordret meg på artsbestemmelsen. Vi var begge skråsikre og uenige og gikk hver vår vei. Under middagen ble empiri framlagt og arten dokumentert og bestemt. Utfallet forbeholdes bare de tilstedeværende.
Tross 25 grader og sol så smurte vi på 6 liter maling av beste kvalitet på værveggene som egentlig er alle fire her ute. Inne fikk Eirik med seg Monica på en usedvanlig grundig nedvask som medførte forbud mot skotøy og heller ingen vafler.
Underveis overhørte jeg snakket om de primitive toalettfasilitene her ute som riktignok stopper ved bruk av vanlig toalettpapir.
Situasjonen var upassende for en plenumsdebatt om saken, men jeg velger å snu saken på hodet ved at vi inntil videre nøyer oss med bedre organisering av rutiner og derfra lar naturlig seleksjon påvirke hvem som orker å være her under de rådende forhold.
For å skjerme styret for mulig behandling av saken ser jeg for meg en løsning som strider mot EØS-avtalen og EUs miljøkrav og Birdlife som en troverdig naturvernorganisasjon, men som likefult representerer en liten forbedring og kanskje et klapp fra Mattilsynet.
Anbefalingen innebærer at masse fra området nærmest halebeinet slippes i steinstranda NV. for hytta helst i mørket og ved lavvann. Flytende gjøremål gjøres på land og er faktisk i tråd med EUs krav om mindre nitrogenutslipp til havet. Andre udefinerte sanitære handlinger kan utføres i havet ved hytta eller evt. inne. Kasserer Bjørn var nå meldt på vei og etter en siste stund på det nå berømte benkebordet, gikk Monika, Magne og vi to Gjeldnesene han i møte. Bare Eirik var igjen for å preparere innestandaren til Bjørns ankomst. Fra grendahuset bar det ned til Hildurs redskapshus og formell inspeksjon av vinduene. Kassereren støttet vår beslutning og nye glass er nå bestilt.
Deretter kunne vi lettskodd gå jomfruturen på ny-traséen som delvis går i leplantingsfeltet. Underveis hadde vi alle høyt engasjement og stort formidlingsbehov og muligens redusert sanselig tilstedeværelse. For over steinfyllingen, som er traseens kritiske punkt, gjorde Bjørn et alvorlig men vellykket svalestup. Her må steinene plasseres sikrere på neste dugnad.
Bjørn som ikke hadde vært på Male siden midt på 80 tallet, da bare gammelhytta var her, fikk nå en omvisning og ved selvsyn sett resultatene av pengebruken, innsatsen, og av alt pratet og konfliktstemningen det siste året.
Tydelig fornøyd benket vi oss og Bjørn fikk endelig kakebiten sin. Dagen og floa begynte nå å helle, men gleden over gode fangstforhold blir meningsløs uten fugl. Plutselig kom en blandingsflokk av småvadere nær vaderbukta som kanskje ville raste her i natt. Etter noen runder med ubesluttsom adferd dro de ca. 60 ind. selvfølgelig videre mot sørvest for ringmerking i Makkevika på Giske. Samtidig ble Bjørns kikkert i Porro design gjenstand for beundring. Den var utsøkt patinert av ærlig bruksslitasje og hadde kyrilliske bokstaver og ble kjøpt hos Solheim og Sønner i Kristiansund i 1970. Forretningen ble avviklet for ca. 35 år siden, men noen av oss husker nok Jan Cato Solheim og hans gamle myndige mor som begge var av den gamle optikerstanden med hvite frakker som nærmest tvang oss til å kjøpe østeuropeisk og helst sovjetisk optikk. Ifølge Jan-Cato hadde disse kikkertene bedre kvalitet en datidens vestlige utgaver. Bjørns var en 8x30 som var tung og med et brunslør i synsfeltet. Den var solid bygget, velfungerende og ganske skarp og kanskje er noen ennå med russerne i krigen mot Ukraina. Her på Male drar Bjørn nå hjem og vi åpner nettene for å fange en myrsnipe til Eirik. Mellom kveldens tomme nettrunder spiller vi kortspillet 500 som sammen med Mattis har vært standard på fugletur så lenge jeg kan huske.
Jeg går for å stenge nettene da turens tredje myrsnipe blir frigjort i måneskinnet. Det ble meg en stor glede å vise Eirik myrsnipa før vi køyet lørdagen.
Søndag
Søndag morgen var Arnstein tidlig ute med trekktelling og ganske raskt kom ringgjessflokker forbi. Eirik spratt opp av senga og fikk seg endelig en ny art
Fuglene fløy langt fra land og de sju flokkene var alle på ca. 100 individer Trekket var mer aktivt i dag med noe storskarv, tjeld og smålom. Av en flokk med ca. 200 fiskemåser var 90% ungfugl. Dugnaden går mot slutten. Resten av søpla bæres opp og nettene taes ned. Skvetten med maling brukes opp og køyejusteringen fullføres. Fra Frei kom Anders Stavnesli og samboer. Anders er nabo og kamerat av Arnstein, men fersk som birdlife medlem, men har allerede 2 overnattinger i brakka. Vi unner oss en siste kaffestund på benken, men nå uten R-kaken. Det gode været går mot slutten og i det vi fyller bilene kommer en floing med regn og vind. Oppsummert har dugnaden vært en suksess. I alt 14 personer har vært mer eller mindre involvert her ute. Samarbeidet med grunneierne er godt og nye avtaler og løsninger er ordnet. Utstyr, organisering og gjennomføring har samspilt. Få nye ideer og endringer av planer, tyder på gode forberedelser.
Brakka som er en såkalt Moelvenbrakke er plassert her midlertidig på brakkevilkår som det heter. Etter flere omganger med nødvendig vedlikehold og enkle standardhevinger kan vi nå tillate oss å kalle brakka vår for hytta vår.
Rammene for bruk av hytta og aktivitet i området må sees i sammenheng med hensyn til grunneiere, fuglelivet og intensjonene med vår aktivitet i området.
Det blir nå opp til styret å finne god balanse på hvordan dette skal gjennomføres og organiseres. Takk til alle som var med disse dagene og for støtten fra - og samarbeidet med styret.
Til sist takk til min sønn Arnstein, som følger i mine fotspor.