Artikler

Fattede vedtak om hva eller hvem i naturen som skal fredes kan fjernes med et pennestrøk. Gammel skog, våtmark, elvedeltaer, dyreliv. For eksempel fuglene. Noen av dem er avhengige av Syltøran i Surnadal.

Vi behøver mer plass. Nye boliger og nytt næringsareal. Vi leter til vi finner områder egnet til formålene. Så som elvedeltaet ved utløpet til Surna. Dumt at området er vernet da. Men; vi kan jo bygge bare bittelitt? Ta bare en bit av landet der rødlista fugler, rødlista strandeng og den livsviktige fjæra ligger. Det er mye «Ja, men» rundt omkring i landet vårt. «Ja, men vi skal jo bare bygge ut en flik», «Ja, men vi behøver mer plass», «Ja, men vi må jo legge til rette for industri og innbyggere».

Ja, men hva med de det går verst utover? De som bor der, de som verken har stemmerett eller uttalerett?

Driva har fått følge fuglelivet på og ved Syltøran sammen med ornitolog Ola Ragnar Gjøra i et par måneder. Fire par har vi fulgt, fra reirbygging og frem til flygedyktige avkom. Ola står bak alle bilder og det er han som har plukket ut de fire kjæresteparene.

– Syltøran er uerstattelig for trekkfuglene. Enten på tur nordover på våren eller på retur tidlig høst. Hvert år lander de samme sted for påfyll av energi. Se for deg at de tar av fra Orkanger og skal sørover. I hundrevis av år har de mellomlandet her. De behøver mat før de legger ut på neste etappe. Hvis de kommer til et utbygd Syltøran må de fly videre, og tanken blir tom før de når neste rasteplass. De fleste vil sulte ihjel da. Tida her bruker de på matsanking når sjøen ligger på fjæra, og når de trenger hvile mellom måltidene gjemmer de seg i strandenga.

De fire parene dere får bli kjent med nå tilhører arter som hekker på og ved Syltøran. Fordi vi har blitt godt kjent med dem har vi valgt å gi dem navn.

Vilde og Vidar Vipe

Vipefar holder vakt. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Nyklekt vipeunge. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Vilde og Vidar kom til Syltøran den 25. mars. En måned senere lå Vilde på reiret, paret hadde valgt seg ut et jorde på Seterøya, en liten kilometer fra Syltøran. Vipa foretrekker åkrene som bosted, men det er ikke bare-bare for et kjærestepar å få fram unger på flat jord.

Ola er god å ha på laget da. For han sier ifra til gårdbruker med en gang han oppdager reiret, og med gårdbrukerens tillatelse merker han området rundt reiret slik at det ikke skal bli ødelagt under våronna.

Etter Vildes 28 dager med ruging og omsorg kom fire små dunnøster til verden. Her snakker vi tøffinger, her er det ikke snakk om matservering og late dager i reiret. Nei, så fort de har kommet ut av egget rister de av seg det som er igjen av skallet og legger ivei ut i den store verden. Mamma Vilde holder et godt øye med dem der de tripper avsted på jakt etter en godbit. Og når tida er inne for en hvil, samler hun dem under vingene der det er lunt og trygt. Pappa Vidar har andre plikter. Han holder utkikk etter farer, så som rev og rovfulgl. Vipa er istand til å jage bort sultne inntrengere, men det kreves flere hanner for å få til det. Så er det sånn da at vipa i flere år har stått på rødlista, og jo færre hanner på vakt, jo dårligere odds har de for å lykkes. Men, uten at de riktig er klar over det, har ornitologen Ola, sammen med kommune, bønder og Statsforvalteren siden 2018 gjort et solid stykke arbeid på vegne av vipene på Syltøran. Så nå er ikke Vidar alene lenger om å forsvare kone og unger, nå er de en liten hær som tar til vingene. Nå klarer de å avverge katastrofen. Men ikke alltid, på tross av sterkt mannskap. For ei natt kom rødreven. Han fikk tak i to av det fortvilte parets unger. Stappet de i kjeften og tok dem med tilbake som måltid til eget kull. Det er forresten slik at Mikkel Rev fyller hele kjeften med unger, men hvis han oppdager reiret før Vilde har fått fram unger, bærer han ett og ett egg tilbake til hiet, vel vitende om at for kraftig bitt knuser eggene og mye næring går til spille.

Så hvordan gikk det med Vilde og Vidar? Jo, av de fire ungene de klekket frem er det to i live nå. Reven fant reiret ei natt. Fire unger ble til to. I skrivende stund har de to gjenlevende ungene slått seg sammen med andre vipeunger og forbereder nå seg på den lange flyturen sørover.Det er fjæra sjø akkurat nå og foreldre og to unger går med nebbet ned i mudderet på Syltøran på jakt etter mat. Det må solid kost til for å takle turen sørover om ikke så altfor lenge. Mister de Syltøran som beitelandskap klarer de ikke turen til Frankrike.

Sandra og Sander Sandlo

Sandlo som ruger. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Nyklekte sandlounger. Foto: Ola Ragnar Gjøra

De fant hverandre tidlig de to. Gjorde unna parringa i fjærasteinene med en gang. Godt med alt som er unnagjort. Og bygde reir umiddelbart. Jobbet hardt for å skape et lunt rede. Sandra la seg til å ruge, men paret hadde valgt et utsatt sted å sette bo. For de hadde slått seg ned på et område der de store maskinene rår. En vordende sandlomamma synes ikke godt der hun ligger kamuflert på grusen. Så før paret rakk å få fram flygedyktige unger ble reiret overkjørt. Det er ingen skyldige her, maskinføreren visste ikke om reiret og uten kjennskap til lokasjonen er det bortimot umulig å få øye på.

Sandloparet hadde ikke annet valg enn å flykte unna, men heldigvis var ikke våren kommet lenger enn at de rakk å bygge nytt rede. I slutten av mai kom fire små kyllinger til verden og de fikk godt med mat og stell alle som en. Og så, den 21. juni, tok de til vingene. Men da var fire blitt til to. Kan hende var det stormåsen som tok dem. Det er harde kår for fugleforeldre og avkom.

I dag lever familien på fire godt i perfekte omgivelser i fjære på Syltøran. Ungene har tatt igjen foreldrene i vekt, men nebbet er mørkere og den voksne fjærdrakten er ikke helt på plass enda.

Kjersti og Kjartan Tjeld

Tjeld med snart flygedyktig unge. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Tjeldunge. Foto: Ola Ragnar Gjøra

De to møttes en tidlig vårdag . Kalenderen viste tredje dagen i mai. Nøyaktig tyve dager senere lå Kjersti på reiret på industriområdet på Syltøran. For å berge reir og unger tok Ola kontakt med kommunen som så satte opp sperringer rundt reiret. Firmaet som leier grunnen ble varslet og slik fikk paret ruge i fred. Ola skryter av både kommunen, grunneiere og næringsdrivende, som hjelper til med å berge fugler og reir.

På den niende dagen i juni kom tre tjeldunger til verden. Med godt stell fra mor og far ble de snart tøffe nok til å bli med foreldrene ned til fjæra. Ved høyvann tok de en hvil i strandenga før de igjen vadet ut i mudderet når sjøen trsakk seg tilbake og næring igjen ble tilgjengelig.

Kjersti og Kjartan sine unger har så langt klart seg godt. De har mestret kunsten å fly og er på god vei til å bli like store som opphavet.

Siri og Sivert Sandsvale

Sandsvaleparet ved reiret. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Sandsvale med nesten flygedyktig unge. Foto: Ola Ragnar Gjøra

Som navnet ymter; sandsvalen trives i sanddynger. Slike som finnes litt her og litt der på Syltøran. I år dukket det opp en sandhaug så stor og flott at hele 26 par flyttet inn. Den 23. mai lå det reirhuler på rekke og rad der, og et av parene var Siri og Sivert.

Også denne gangen ble kommunen varslet, hvorpå en sperring ble satt opp rundt boligkomplekset. Grunneieren lovte å la haugen stå i fred inntil Siri og Sivert og naboene hadde fått frem flygedyktig avkom. Han ba til og med dem som skulle kjøpe sanda om å vente til hekketida var over. Og til neste år vurderer kommunen vurderer å kjøpe deler av jordhaugen slik at den kan stå klar når svalene kommer tilbake.

Tilsammen 35 par etablerte seg der. Inne i de lune hulene lå hunnene på eggene sine, tålmodig ventende på klekking. Etterhvert som dunnøster kom til verden ble det travle dager for de ferske foreldrene. Sultne unger med åpne gap krevde mat døgnet rundt, det var hektiske dager for paret vi ble kjent med og de andre. Alle sto på det de kunne for å få store nok unger til at de kunne forlate reiret på egne vinger. Og alle var i rute. Men så kom reven.

Han brukte ikke mer enn to netter på å grave ut ungene fra fem reir. Dunnøstene til paret vi har fått følge slapp unna med skrekken, for før reven kom tilbake ble det lagt hønsenetting rundt sandhaugen, reven kommer seg ikke over den.

Den 7.juli så vi halvvoksne unger som tittet ut mot den store verden, fra hula si foreløpig, å forlate den var for tidlig. Og med foreldre som jobber døgnet rundt for å gi dem nok mat, er det jo helt ok å ta det med ro. I skrivende stund har 30 av de 35 parene fått fram unger. Lykke til på ferden!

Har ikke stemmerett

Det er disse fuglenes liv som står på spill. Disse, og de andre artene som er avhengige av at Syltøran bevares.

Som vi skrev i begynnelsen av denne saken; de har ikke stemmerett, og de kan ikke forsvare seg mot alle «Ja, men». 

Red. anm. 19. september 2024: Denne artikkelen har vært publisert for noen dager siden i Driva, både på papir og nett og er skrevet av frilansjournalist Nanna Ranes, som har stort fokus på natur. Birdlife Norge avdeling Møre og Romsdal har fått tillatelse av både Driva og journalisten til å publisere artikkelen.

– Bakgrunnen for artikkelen er et ønske om å få folk til å forstå hva og hvem som må betale prisen for utbygging av Syltøran. Det er mye uvitenhet blant politikere og befolkning om livet der og konsekvensene av eventuell rasering. En høytstående politiker her kom med følgende kommentar: " Ja, men de (fuglene) hører jo ikke heime her engang ". Ola Ragnar Gjøra stilte umiddelbart opp og var enig i at vi må la folk bli kjent med spesifikke par, det gjør det enklere for folk å forstå, sier Nanna Ranes